Kjøkkenhagen 2015

2015 var ikke det året da hagen fikk mest oppmerksomhet. Sommervarmen kom ikke før langt ut i juni og sommeren besto mer av ferie og jobb enn hagesysler. Dessuten har gravearbeid i gata lagt en demper på hagegleden. Det er ikke helt det samme å pusle i hagen til lyden av gravemaskiner og sprengingsarbeid.

Litt hagearbeid er de likevel blitt, og kjøkkenhagen har som vanlig fått mest oppmerksomhet. Å dyrke fram, og ikke minst høste, egne grønnsaker er stas for både store og små. Motivasjonen bak prosjektet er å vekke hageinteressen hos husets yngste, og ikke minst lære bort litt om hvor grønnsakene våre kommer fra.

Tidligere har nok snuppa vært litt liten, men i år har vi virkelig kost oss sammen, med høsting av gulrøtter som sommerens store høydepunkt!

I mai klarte vi ikke vente lenger. Sukkererter, gulrot og reddik ble plantet med stor omhu av små barnehender.

Et gammelt vindu gjorde nytten som skjerming mot kulde og vind, og sørget for at sola fikk ekstra godt tak når den faktisk var framme.

Det blir selvfølgelig ikke mye vann til plantene med et vindu over. Etter hvert ble derfor vinduet vippet opp og ga skjerming kun fra en side, men da hadde det også gjort nytten og beskyttet spirene den første tøffe tiden.

Snuppa har selvfølgelig sin helt egne del av kjøkkenhagen også. I en liten kasse dyrkes det ville jordbær. Disse sprer seg lett, og gir bær fra juni til langt uti oktober.

I karmen ved siden av har vi hagejordbær. Vi startet med noen få planter. Nå fyller de hele karmen og gir en god porsjon bær til frokost hver dag når sommeren er på sitt varmeste.

I juni fikk kjøkkenhagen en strammere innramming. To nye urtebed og en portal av bambus vil forhåpentligvis forsterke følelsen av kjøkkenhagen som et eget hagerom.

Bedene ble fylt med koriander, rosmarin, persille, basilikum, oregano, timian, to slags mynte, karve og kryddersalvie, for å nevne noe.

Drivhuset fikk plasten på, bare for å få den blåst rett av igjen. Til sommeren skal det erstattes av flere pallekarmer.

I juni kunne vi også høste de første reddikene.

Jeg fikk god hjelp til innhøstingen, og selv om yngstemann nektet å smake, var det veldig gøy å se hvor fort reddikene vokste.

Villjordbær

Reddiker

Kryddersalvie

En klar fordel med å ha kjøkkenhagen i pallekarmer er at det blir lettere å holde ugrasset unna. Dessuten klarer hagen seg mer eller mindre på egenhånd i perioder hvor den får lite oppmerksomhet.

De høye kantene hindrer dessuten snegelene fra å komme til. Kombinert med et noenlunde tørt og ryddig område rundt karmene selvfølgelig.

I juli var det urtenes tur til å bli høstet. Mynte og persille ble fryst ned i passelige porsjoner, mens basilikumen fikk selskap av parmesan, mandler og olivenolje i en hjemmelaget pesto.

Korianderen ble høstet før den gikk i blomst. Jeg frøs ned en del, men har lest i ettertid at den ikke tåler å fryses. Posene ligger foreløbig urørt i fryseren, så det gjenstår å se om det stemmer.

Sitteplasser i hagen er noe vi har mange av. Det er deilig å kunne ta med seg kaffekoppen og flytte rundt etter vær og vind.

Rett før ferien fikk kurvstolen fra loppis et strøk maling og ny plassering midt i kjøkkenhagen. Den gamle stubben fikk seg også en runde med malekosten og fungerer perfekt som settbord.

I august var gleden stor da vi endelig kunne høste de første gulrøttene. Det er lite som er så enkelt å dyrke og gir så god høst som gulrøtter. Det ble bare så altfor få, så til sommeren får vi huske å sette av en hel pallekarm.

Etter ferien kom vi hjem til dette. En vill og frodig kjøkkenhage med bugnende urtebed ventet, takket være god vanningshjelp.

Garnterassistenten hadde dessuten sørget for å plukke både bær og sukkererter mens vi var vekk, så da føltes det litt bedre å ha reist fra alt de ukene hvor det var mest å høste.

Jeg vet det er mange med kjøkkenhage som velger å holde seg hjemme i sommermånedene, men det blir nok aldri oss. Hagen får klare seg (nesten) selv, så tar vi den som den er når vi kommer tilbake.

I urtebedet var det mye som var gått i blomst, til tross for kraftig nedklipping før ferien. Det lover godt for neste sesong at de flerårige urtene fikk vokse seg stor og kraftige før høsten.

Av ren nysgjerrighet lot jeg noen av reddikene stå etter at de var blitt modne. Resultatet ble masse nye frø som ble høstet sent i september. Hver plante fikk massevis av frøbelger, så egentlig hadde det holdt å la to-tre reddiker stå igjen etter at resten var spist.

Et av fjorårets minst vellykkede innslag var sukkerertene med rosa blomster. Blomstene var flotte, og pyntet opp i hagen til langt ut i oktober.  Selve sukkerertene var derimot så godt som uspiselige. Belgen var treen og seig, mens ertene ikke smakte noe særlig.

Til sommeren får vanlige erteblomster stå for dekorasjonen, mens jeg holder meg til de noe mer kjedelige, men sprø og søte sukkerertene med hvite blomster.

Slik så det ut i kjøkkenhagen i midten av oktober. Faktisk høster jeg fortsatt urter ved behov, mens det meste ellers ligger i dvale og venter på våren.

Hvorvidt det blir mer tid til hagesysler i 2016 gjenstår å se. Vi har nemlig et annet spennende prosjekt på gang. Men litt gulrøtter og reddik skal vi alltids få til, så får heller resten klare seg selv.

—

Med ønske om et godt nytt hageår!

K

Grønne fingre

Tenk, nå har jeg altså reist bort en drøy uke, og likevel har plantene mine overlevd!

Det er nemlig her det pleier å skjære seg. Jeg er godt i gang med fine små planter som spirer i vinduskarmen/hagen, og så reiser jeg bort… Men denne gangen hadde jeg en plan.

Vi har nemlig et bad i kjelleren som ikke er i daglig bruk. Der er det stabil, sval temperatur og godt lys i taket. Plantene ble vannet og satt i kjelleren, og jammen var de ikke like fine da jeg kom tilbake. Så da har jeg lært det også.

Akkurat nå teller jeg 45 flotte tomatplanter i ferd med å vokse seg store. Og det er bare blant busktomatene.

I et øyeblikk av eksperimenteringsiver endte nemlig et par cherrytomater fra kjøleskapet opp i såjord. Jeg kuttet dem rett og slett i fire båter hver, la dem i en potte og slengte litt jord på toppen.

En stund så de ut til å skulle mugne for meg, men det er klart at selve tomatkjøttet måtte jo råtne bort før frøene fikk tak. Etter en lang (syns jeg) stund dukket en bitteliten spire opp i den ene potta. Jeg var stolt og glad og tenkte at det er jo helt supert! Bare at det ble noe…

Bildet over er av den samme potta nå! Det blei litt mer enn en spire kan du si. Jeg er klar over at de små plantene bør skilles og få bedre vektsvilkår umiddelbart, men jeg begynner å gå tom for plass. Løsningen ligger i et planterom i annekset. Der må det bare kastes ut en kanin som fikk rømme inn fra sprengkulda i vinter.

Chilien har også vokst seg stor og fin. Jeg har ikke bestemt meg for om den skal flytte ut til sommeren eller bare bli boende inne i vinduskarmen. Ni flotte planter har jeg så langt. Og tror du ikke jeg plutselig sådde enda flere.

Rett før påske satte jeg nye frø i jorda, og slår alle småplantene til bør jeg ha nok til å eksperimentere litt for å finne ut hvor de trives. Jeg har allerede lovet bort en plante, så disse får jeg vær så god å holde liv i.

I år har jeg testet ut eggekartonger som såpotter. Det fungerer fint, og i teorien kan jeg da bare klippe dem fra hverandre og putte dem rett i ny potte, men foreløbig har jeg rett og slett sådd for tett.

Erteblomstene bakerst husket jeg endelig å plante bare en og en, så da får jeg testet hvordan det fungerer.

Den eneste ulempen med denne typen “potter” er at de tørker ut veldig fort, så jeg må passe på å vanne ekstra ofte.

Pyntekorgen fikk jeg vite at jeg egentlig har vært for utålmodig med. Så langt ser den likevel ikke ut til å bli for tynn og skranten. Det kan ha med den kalde våren å gjøre (da blir det jo ikke like varmt i vinduskarmen), at de står litt tett i potta, eller oppholdet i kjelleren. Uansett ser den ganske tett og fin ut til nå.

Begge valmuesortene ser endelig ut til å ha fått fart på seg. Pionvalmuen ledet lenge, selv om den er sådd to uker senere, men nå ser kjempevalmuen ut til å ta innpå. Begge ser så små og skjøre ut at jeg har ikke turt å dele dem enda, men det må vel gjøres snart.

Til og med solhatten har fått et par nye blader. Det er jammen en tålmodighetsprøve å vente på den. Håper de blir store og flotte når de først kommer ut i bedet.

Og så har vi solsikkene da. Etter at en av dem holdt på å dø av tørst har jeg skjerpet meg, så nå vokser de og koser seg de også.

Her måtte jeg virkelig ta et raid i resirkuleringa for å få nok potter. Både plastflasker, melkekartonger, druebokser og til og med innpakkingen til morsmelkerstatninga er tatt i bruk. Heldigvis er ikke plantene så kresne på hva de vokser i så lenge det finnes jord der…

Hva jeg skal bruke når alt skal over i enda større potter blir spennende. Jeg innser at jeg har et plassproblem. Alle de søte små spirene blir jo etterhvert store planter som trenger hver sin potte. Og jeg har lovet min kjære å ikke ta over hele huset (dessuten har vi ei lita tulle som akkurat har begynt å utforske ting som står på gulvet og helst vil smake på alt). Redningen blir nok først badet i kjelleren og så planterommet i annekset.

Hvis ikke våren kommer da. Jeg har nesten begynt å miste trua…