Grønne fingre

Tenk, nå har jeg altså reist bort en drøy uke, og likevel har plantene mine overlevd!

Det er nemlig her det pleier å skjære seg. Jeg er godt i gang med fine små planter som spirer i vinduskarmen/hagen, og så reiser jeg bort… Men denne gangen hadde jeg en plan.

Vi har nemlig et bad i kjelleren som ikke er i daglig bruk. Der er det stabil, sval temperatur og godt lys i taket. Plantene ble vannet og satt i kjelleren, og jammen var de ikke like fine da jeg kom tilbake. Så da har jeg lært det også.

Akkurat nå teller jeg 45 flotte tomatplanter i ferd med å vokse seg store. Og det er bare blant busktomatene.

I et øyeblikk av eksperimenteringsiver endte nemlig et par cherrytomater fra kjøleskapet opp i såjord. Jeg kuttet dem rett og slett i fire båter hver, la dem i en potte og slengte litt jord på toppen.

En stund så de ut til å skulle mugne for meg, men det er klart at selve tomatkjøttet måtte jo råtne bort før frøene fikk tak. Etter en lang (syns jeg) stund dukket en bitteliten spire opp i den ene potta. Jeg var stolt og glad og tenkte at det er jo helt supert! Bare at det ble noe…

Bildet over er av den samme potta nå! Det blei litt mer enn en spire kan du si. Jeg er klar over at de små plantene bør skilles og få bedre vektsvilkår umiddelbart, men jeg begynner å gå tom for plass. Løsningen ligger i et planterom i annekset. Der må det bare kastes ut en kanin som fikk rømme inn fra sprengkulda i vinter.

Chilien har også vokst seg stor og fin. Jeg har ikke bestemt meg for om den skal flytte ut til sommeren eller bare bli boende inne i vinduskarmen. Ni flotte planter har jeg så langt. Og tror du ikke jeg plutselig sådde enda flere.

Rett før påske satte jeg nye frø i jorda, og slår alle småplantene til bør jeg ha nok til å eksperimentere litt for å finne ut hvor de trives. Jeg har allerede lovet bort en plante, så disse får jeg vær så god å holde liv i.

I år har jeg testet ut eggekartonger som såpotter. Det fungerer fint, og i teorien kan jeg da bare klippe dem fra hverandre og putte dem rett i ny potte, men foreløbig har jeg rett og slett sådd for tett.

Erteblomstene bakerst husket jeg endelig å plante bare en og en, så da får jeg testet hvordan det fungerer.

Den eneste ulempen med denne typen “potter” er at de tørker ut veldig fort, så jeg må passe på å vanne ekstra ofte.

Pyntekorgen fikk jeg vite at jeg egentlig har vært for utålmodig med. Så langt ser den likevel ikke ut til å bli for tynn og skranten. Det kan ha med den kalde våren å gjøre (da blir det jo ikke like varmt i vinduskarmen), at de står litt tett i potta, eller oppholdet i kjelleren. Uansett ser den ganske tett og fin ut til nå.

Begge valmuesortene ser endelig ut til å ha fått fart på seg. Pionvalmuen ledet lenge, selv om den er sådd to uker senere, men nå ser kjempevalmuen ut til å ta innpå. Begge ser så små og skjøre ut at jeg har ikke turt å dele dem enda, men det må vel gjøres snart.

Til og med solhatten har fått et par nye blader. Det er jammen en tålmodighetsprøve å vente på den. Håper de blir store og flotte når de først kommer ut i bedet.

Og så har vi solsikkene da. Etter at en av dem holdt på å dø av tørst har jeg skjerpet meg, så nå vokser de og koser seg de også.

Her måtte jeg virkelig ta et raid i resirkuleringa for å få nok potter. Både plastflasker, melkekartonger, druebokser og til og med innpakkingen til morsmelkerstatninga er tatt i bruk. Heldigvis er ikke plantene så kresne på hva de vokser i så lenge det finnes jord der…

Hva jeg skal bruke når alt skal over i enda større potter blir spennende. Jeg innser at jeg har et plassproblem. Alle de søte små spirene blir jo etterhvert store planter som trenger hver sin potte. Og jeg har lovet min kjære å ikke ta over hele huset (dessuten har vi ei lita tulle som akkurat har begynt å utforske ting som står på gulvet og helst vil smake på alt). Redningen blir nok først badet i kjelleren og så planterommet i annekset.

Hvis ikke våren kommer da. Jeg har nesten begynt å miste trua…