Bare fire uker …

Alle disse bildene er tatt i april 2014.

This slideshow requires JavaScript.

Det er vanskelig å forestille seg, men om fire uker er vi der igjen!

Jeg gleder meg!

Fjorårets løkvekster

Åh! Som jeg lengter etter vår! I går fant jeg de første snøklokkene ved husveggen, og det fikk meg til å gå gjennom arkivet på jakt etter fjorårets vårtegn. Da kom ikke snøklokkene før midten av april, men siden gikk det heldigvis slag i slag.

Fjoråret var vårt første hele år i hagen og hvert nye vårtegn var en oppdagelse.

Etter en laaang vinter var gleden stor da disse små snøklokkene viste seg i husveggen. Etter hvert ble de fler og fler, og både innkjørselen og flekken utenfor kjellervinduet var full av dem. Bildet er tatt 15. april.

Tidlig i mai fant jeg denne flotte tua. Midt i plenen, nær gjerdet mot naboen hadde den gjemt seg i en liten grop.

Foran redskapsboden var bakken plutselig full av blå scilla. Med den milde vinteren og tidlige våren vi går i møte (krysser fingrene) håper jeg det blir enda fler av dem i år!

Krokusen var ikke noen stor overraskelse. Den hadde jeg satt ned sjøl i løpet av høsten. Jeg var heller skuffet over hvor få som dukket opp. Men også her håper jeg det dukker opp fler i år.

Dette er en hvit variant med navnet “Ard Schenk”, men jeg har også satt blå “Flower Record”.

Liljekonvall er det mye av i den uferdige delen av staudebedet. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal prøve å fjerne den.

Det frister ikke veldig å ha en så giftig plante i hagen med småbarn i hus. Samtidig er det mye av den overalt rundt her, og kanskje er det bedre at hun lærer seg å holde seg unna i vår egen hage?

Den er utrolig nydelig når den blomstrer, men vi får se …

Mot slutten av mai begynte endelig tulipanene å dukke opp.

Denne hvite og røde/hvite varianten har jeg ikke noe navn på, men den var en bygave fra min kjære en gang han reiste via Schiphol.

Ekstra gøy er det at de bærer fargene til fotballaget fra hjembyen, Fredrikstad. (Hans altså, jeg holder meg til sort og hvitt).

At sort ikke nødvendigvis er sort i planteverden skjønte jeg da disse tulipanene sprang ut. Navnet er “Ronaldo Strong Gold”, og også disse har funnet veien til vår hage via transitthallen på Schiphol.

Begge de siste sortene lå lagret en sesong før de kom i jorda, men det gikk tydeligvis fint.

I juni dukket endelig “Blue Parrot” opp. Den står i samme bed som de rødhvite tulipanene, men det ser ut til at de blomstrer etter tur. Noe som var helt tilfeldig, men utrolig flott.

Selv om fargen er mer lilla enn blå passer de helt perfekt her, sammen med kornblomst og lavendel.

Helt til sist har vi denne skjønnheten. En utrolig langstrakt og liten tulipan som dukket opp i staudebedet. Jeg prøvde å ta vare på den da det ble gravd opp, men jeg er redd den har gått tapt.

Tilfeldigvis fant jeg en tørr og sliten løk som var blåst bort i en krok, og den ble puttet rett i jorda. Om det er denne, og hvorvidt den vil blomstre etter den tøffe behandlingen, gjenstår å se.

Våren 2013 var i grunn ikke så verst, når jeg ser tilbake på den. Men med alle løkene som ble satt ned i høst, håper jeg virkelig den blir overgått av våren 2014!

…

Hvis noen kjenner igjen tulipanene uten navn tar jeg gjerne i mot hjelp. Det samme gjelder hvis jeg har blingset på navnene. Det er jo gøy å vite hva jeg har i hagen.

Staudebedet 2013

Mellom huset og annekset ligger et lite tun. Det består av en hellelagt plass omgitt av anneks, hekk mot veien, hus og et stort og dypt blomsterbed.

Da vi overtok var bedet fullstendig overgrodd. Grass og skvallerkål hadde overtatt, i tillegg til solbrud, liljekonvall og en og annen akeleie.

2. juni 2012. Dagen da vi overtok huset.

Her har jeg bestemt meg for å anlegge et bed med stauder som sprer seg raskt, så de blir stående tett og det blir minst mulig ugress.

Regnbuebedet kaller jeg det, siden blomstene er sortert etter farge. Det går fra blå via rød/rosa og oransje til gul i den delen som er klar, videre til grønt og hvitt i den delen som fortsatt venter på å bli tatt tak i.

Til venstre for midten har jeg planer om å plante en magnolia. Planen er at den etter hvert vil bli et flott tuntre som pynter opp med nydelig blomstring på våren, for så å gi etterlengtet skygge til kjøkken og stue når sommeren er på sitt varmeste.

Fortsatt gjenstår mye jobb, men slik var sesongen 2013 i staudebedet:

30. mai. Det første vi gjorde var å klippe ned alt ugress, rake bort gamle rester og snu jorden i et forsøk på å kvele noe av veksten til jeg fikk tid til å gå i gang.

Videre tok jeg for meg hver jordklump, ristet av mest mulig jord og fjernet delene med grass på.

Til slutt ble jorden silt, røttene luket bort og bedet fylt opp med ny jord.

18. juni. Plantene er kommet på plass i det nypreparerte bedet.

Nærmest den blå delen med Aghapantus, Valurt, ridderspore, fiol og en siste sort jeg ikke vet navnet på som er hentet i svigermors hage.

I midten har de røde blomstene fått plass. Her har jeg plantet en nydelig, vinrød stokkrose, en dyprosa peon, tusenfryd, solhatt og kjempevalmuer.

Deretter kommer noen nydelige oransje liljer etterfulgt av to gule sorter, alle hentet i svigermors hage, i tillegg til en liten tue av solbruden som allerede fantes i bedet.

Siden det blir litt puslete før staudene får etablert seg spedde jeg på med solsikker og valmuepeoner bak i bedet og kosmos (pyntekorg) litt innimellom.

14. juli. Solsikker og peonvalmuer blomstrer og pynter opp bakerst i bedet. Aghapantusen flotter seg, tusenfryd og gule småblomster koser seg i front og kosmosen er begynt å bli såpass stor at jeg måtte fjerne noen av dem før de tok knekken på hverandre.

27. juli. De fleste peonvalmuene har blomstret ferdig og dannet frøstander. De av solsikkene som har begynt å visne er i ferd med å få nye skudd. De oransje liljene blomstrer, men drukner i kosmosen.

11. august. Bedet bugner! Kosmosen har tatt fullstendig over, men det gjør ikke noe når det ser så flott ut! Innimellom ser man såvidt et par gule innslag og noen blomstrende liljer. Stokkrosene har sprunget ut og avslørt sin vinrøde farge og solsikkene flotter seg fortsatt. Agapanthusen henter opp blåfargen fra klematisen som blomstrer på leveggen ved den lune kroken i bakgrunnen.

3. september. Kosmosen flotter seg fortsatt. Bedet bugner over av et blomsterflor som bare må nytes. Etter den laaaaaange vinteren trengte vi en så lang og solrik høst.

6. oktober. På tide med høstopprydding. Det var nesten ille å røske opp kosmosen, som fortsatt blomstret, men løken fra Amsterdam måtte i jorda hvis jeg skulle ha noe håp om at den ville overleve.

Frø er sikret fra både valmuer, kosmos, solsikker og stokkroser.

6. oktober. Sesongen er over og løken fra blomstermarkedet i Amsterdam går i jorda, sammen med en gul stokkrose naboen ville kvitte seg med.

Løken ble dessverre liggende i plastpose etter at vi kom hjem, og var begynt å mugne. Heldigvis oppdaget jeg det, og hele sommeren har den ligget mørkt og tørt i håp om at den kunne reddes.

Jeg tok sjansen på å sette all løken, selv om noen av dem så skadet ut fortsatt. Og selvfølgelig er også løken satt etter farge. Sorte og blå tulipaner etterfulgt av røde og rosa, med de gule og oransje til slutt.

Dermed var hagesesongen 2013 avsluttet. Kort oppsumert har jeg lært at sommerblomster tar mer plass en man tror. Kjempevalmuene og solhatten blomstret aldri, men jeg håper de kommer i løpet av 2014. Peonen ville heller ikke blomstre, men de trenger litt tid for å få etablert seg, så den kommer nok etter hvert.

I 2014 skal resten av staudebedet til pers. Det blir nye stauder, og jeg har allerede frøsådd kosmos, selv om det blir færre planter enn i fjor.

En liten runde i hagen avslørte at tulipanene allerede er på god vei opp, så da er det vel bare å glede seg til startskuddet går for årets sesong. Jeg er klar!